En liten historie om Mopsen

Det hadde seg slik ar den gang Jorda var ny, luften fugler og markens dye var ny, og alle hadde fått sin frihet, satt Skaperen omgitt av sine seneste skapninger.De var alle laget i alle slags former og størrelse, Skaperenvar meget fornøyd da han stirret i deres ivrige ansikt og sa
" Mennessker skal kalle dere Hunder eller Menneskets beste venn."
Han forklarte nøye hvordan de skulle oppføre seg, og at de måtte
være lydige, og trofast adlyde sine herrer hele livet.
I hjørne av gruppen satt en liten gul hund.Han kjedet seg, og var opptatt av en liten nyskapt marihøne som krabbet over gulvet.
Skaperen så at han var uoppmerksom, og måtte irettesette han.
"Og hva sa jeg om at man alltid skal adlyde sin herre?
Du må lære deg å høre ettr, lille venn.Kom hitt!!"
Den lille gule hunden kom nærmere, og Skaperembandt forsiktig en dobbel knute på hans hale. "Slik" sa Skaperen" Dette vil minne deg på hva jeg sa. Men halen din behøver ikke alltid ligge som en hards kringle, av og til kan du glemme det du har lært, og bare løp og lek, og da kan du løse opp halen din,"
Den lille gule hunden med den krøllede halen fulgte med da Skaperen snakket til de andre hundene rundt han. "Du skal vise barn stor kjørlighet og være dere beskytter," sa han, idet han la hånden på hodet til det som skulle vøre en New Foundlander.
Den lille gule hunden med den krøllede halen kjeder seg igjen. Han gikk bort til en stor boks som var merket "Kun for elver og hav. Han trykket nesen mot boksen, og prøvde å se igjennom en sprekk. Lynrask gep en mørkegrønn klo i nesen hans. Den lille gule hunden med den krøllede halen skrek høyt. Skapern kom."Hva har du gjort nå?
Jeg ser du har måtte betale for din nysgjerrighet! Fra og med nå skal ditt ansikt væreflatt, ettersom du allerede har mistet din nese før du har kommet til jorden!"
Den lille gule hunden med den krøllede halen og det flate ansiktet
så skamfullt på Skaperen og rakt frem en labb.
Men dagen var lang, og den lille gule hunden med den krøllede halen og det flate ansiktet fortsatte å kjede seg. Det var mye å lære for å bli en riktig hund. Som tidligere gikk han sine egne veier og tok en titt på hva som befant seg i omgivelsene. Han vandret rundt i de store salen, hele tiden mens han hørte på Skaperen i bakgrunnen. Lengst bort fant han to bortgjemte dører. Da han åpner dem fant han Skaperen verksted.Han å mange uferdig jobber, og alt råmatrialet som Skaperen brukte i sitt arbeid. Han stirret inn i den ikke utforskede atmosfæren. Han så hvordan blitzlysene lyste opp i Evigheten. Han stirret ut i det endeløse sorte og så gnisten til livet. Overveldet av han så og knapt forsto, løp den lille gule hunden med den krøllede halen og det flate ansiktet tilbake til de andre.
"Og hvor har så du hvert?" Den lille gule hunden kunne ikke svare, han hadde ikke ord for hva han hadde sett." Kom å se deg i speilet, for nå har du vært og sett ting du ikke skulle , se på ansiktet ditt"
Den gule hunden ble blitt brent kullsort  "Nysgjerrigheten har sin pris, fortell meg hva du har sett" sa Skaperen. Den gule hunden fortalte om lyset og mørket, og om ilden og kraften. Skaperen hørte hva han hdde å si, tok deretter han hode i sine hender. Han sa: "Du har sett et under og dette mysterier skal du børe med deg til evighet, så lenge du lever" Han strøk den lille hunden over æynene med sin hånd. "Din øyne skal være sort som rommet, mes de skal gnistre som livets ild, og de som er sammen meg på jorden skal varmes av din glødog iver."
Den lille gule hunden med krøllede hale, det flate sorte ansiktet, de sorte fløyelsmyke ørene og de sorte gnistrende øynene som skinte som stjerner satt ved Skaperens føtter. Skaperen så ned på han og sa: Du er forsatt ikke fullkommen." Han stirret inn i den lille hunden ansikt. Av alle undere han hadde ytrettet var den lille hunden forsatt ikke perfekt. Han tok hånden sin , og presset tommelen mot den lille hundens panne, og sa:"Du skal ha mitt tommelmerke." Den lille hunden var meget stolt og beæret over hva Skaperen hadde gjort med han.
Forsiktig strøk Skaperen den lille hunden over ryggen, fingrene hans lagde en fin ål langs den lille ryggen.
"Og hvor skal jeg sende deg?" lo Skaperen mens han strøk sitt hvite skjegget. Den lille hunden så opp mens han ventet på forsettelsen.
"Det finnes et land lagt der borte. Et sted med fjell og blomster, krydder og silke,et land med sol og kulde. Et land med mystikk.
Dit skal du sendes"
Den store Skaperen løftet opp den lille gule hunden med den krøllede halen, det flate sorte ansiktet, de fløyelsmyke sorte ørene og plasserte han i kjerlighetfullt i Kina. "Gå du lille venn" sa Skaperen
"Gå til konger og tigge, vøre en sann venn av både tapere og vinnere,
og la gkøden i dine øyne være til trøst og glede i generasjoner."